Kommentarer til høringsnotat vedr. norsk deltakelse i store internasjonale samarbeidsorganisasjoner.

I det følgende gis kommentarer til NFR/NTs høringsdokument vedrørende norsk deltakelse i store internasjonale samarbeidsorganisasjoner, med følgebrev av 21 januar 1998, ref. JMD. Høringsinstansene er bedt om å gi svar på en del sentrale spørsmål og sine syn på notatet. Vi velger å gjøre det forholdsvis kort og vil bare påpeke de mest vesentlige mangler ved notatet. Fysisk Institutt vil konsentrere seg om CERN og ESA-aktivitetene i tillegg til å gi generelle kommentarer.

I - Svar på konkrete spørsmål :

Spørsmål 1 og 2 :

Er problemnotatet i overensstemmelse med høringsinstansens oppfatning av de faktiske forhold (vennligst korriger eventuelle vesentlige uklarheter eller faktafeil) ?

Er situasjonen innen naturvitenskapelig og teknologisk grunnforskning slik det beskrives i notatet (vennligst korriger eller foreslå utdypende synspunkter) ?

Det er litt uklart hva som menes med problemnotatet i denne sammenhengen men vi anser at det referer til notatet i sin helhet. Vi velger å svare på disse to spørsmålene samlet siden de begge angår virkelighetsoppfatningen i NFR kontra Universitetet i Oslo. Uklarheter og faktafeil er kommentert i avsnitt II i slutten av vår uttalelse.

Problemene i norsk naturvitenskapelig og teknologisk forskning er helt andre enn dette notatet peker på :

Det er en generell nedgang i søkningen til naturvitenskapelig studieretning samtidig med at behovet for utdannede kandidater er meget stort i næringslivet.
Det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte forskere til de naturvitenskapelige og teknologiske studieretningene og mange stillinger, særlig innen teknologi, står åpne. For grunnforskningsaktivitene som diskuteres i dette notatet er imidlertid forskerrekrutteringen til universitetene for tiden meget god, også nasjonalt.
Forskere er dypt frustrert over å bruke en stor del av sin tid på å korrigere utredninger startet av NFR og med premisser der fundamentet for universitetenes aktivitet og forskernes motivasjon, grunnforskningen, skal nedprioriteres til fordel for såkalte (men i dette notatet fullstendig udefinerte) satsingsområder.
I de siste årene er det skapt en betydelig uro om finansiering og rammebetingelser for norsk grunnforskning tilknyttet de internasjonale samarbeidsorganisasjonene. Langsiktighet, stabile økonomiske rammer og arbeidsro er helt nødvendig for god forskning og dessverre har ikke forskerne hatt dette de siste 4-5 årene. I en hverdag der heller ikke lønn og arbeidsvilkår for forskerne er særlig attraktive er dette et alvorlig problem som eroderer norsk grunnforskning i naturvitenskap.

Notatet beskriver derfor et problem som forskerne selv, universitetet og KUF i klare ordelag ikke kjenner igjen (ref. tidligere høringsuttalelser til NIFU-rapporten, FEM-rapportene, statsbudsjettet for 1998). Det er derfor stor frustrasjon over å bruke mer tid på dette samtidig med at det er så mange reelle problemer innen norsk naturvitenskap som det bør fokuseres på. Vi mener også at økte bevilgninger til NT bør begrunnes med gode prosjekter som styrker norsk naturvitenskap og teknologi og å sette økte bevilgninger opp mot en nedbygging av grunnforskningen og det internasjonale forskningssamarbeidet vil være en fundamental feil. Alle hovedproblemene nevnt ovenfor vil kun forsterkes ved en slik fremgangsmåte.

Spørsmål 3 :

Hvilket av de tre handlingsalternativene gitt i notatet vil høringsinstansen prioritere ? Gi begrunnelse.

CERN-aktiviteten ved UiO og universitetets støtte til denne, har økt betraktelig de siste årene. Dette skyldes i hovedsak fire forhold :

En reell økning av antall vitenskapelige ansatte innen dette feltet.
En betydelig prioritering av lab-oppbygging for LHC-eksperimentene.
En økt allokasjon av teknisk personell til CERN-virksomheten.
En betydelig økning av studenter innen CERN-virksomheten ved UiO.

Stillings- og ressursplaner innen partikkelfysikk ved Fysisk Institutt har lenge vært rettet mot LHC-programmet og forbedringene ovenfor har blitt gjennomført innenfor disse. Videreføringen av dette vil bli innarbeidet i Fysisk Institutts nye forskningsstrategiske plan, ikke minst i lys av det helt unike forskningsmessige og utdannelsesmessige potensiale som ligger i LHC-eksperimentene fram mot 2015.

Som for CERN-aktivitet har ESA-aktiviteten ved UiO økt de siste årene og ESA-aktiviteten vil få en sental plass i den nye forskningsstrategiske planen. Strategien går mot større tilpasning mot ESAs Horizon 2000+ programmet. Dette er man allerede inne i gjennom deltakelse i Rosetta og (mulig) Mars express.

En utmelding av CERN eller eventuelt ESA vil derfor klart stride mot Universitetet i Oslos forskningsstrategi.

Spørsmål 4 og 5 :

Hvilke konsekvenser vil de ulike handlingsalternativer ha for høringsinstansen ?

Hvilke konsekvenser vil de ulike handlingsalternativer ha for det norske fagmiljø, samlet sett ?

Universitet i Oslo representerer en betydelig del av CERN og ESA-forskerne og velger å besvare også disse to spørsmålene samlet. Universitet i Oslo uttalte seg allerede i forrige høring om dette og trakk da fram fire elementer som gjør fortsatt deltakelse i de internasjonale organisasjonene spesielt viktig :

Unik forskningsmessig attraktivitet.

Her er det lagt vekt på at partikkelfysikken representerer forskningsfronten når det gjelder oppbyggingen av vårt verdensbilde, at CERN er det ledende partikkelfysikklaboratorium på verdensbasis og at spredningseffekten av kunnskap fra CERN er stor. Tilsvarende representerer ESA et vindu for norske forskere til å delta i i forskningsfronten innen rom-fysikk. For Univ. i Oslo er disse to organisasjonene bærebjelker i vårt internasjonale engasjement innen naturvitenskap.

Modell for internasjonalt forskningsnettverk og -samarbeid.

Det er vanskelig å overvurdere CERNs og ESAs betydning som internasjonale forskningsorganisasjoner og den nytte medlemslandene har av å ha tilgang til fasiliteter de ikke makter å bygge opp enkeltvis. CERNs suksess har ført til at flere andre vitenskapsfelt (som romfysikk i ESA) har konsentrert sin forskningsinnsats på samme måten. CERN representerer fremdeles en unik organisasjon der ca. 3000 gjestefysikere og studenter til enhver tid oppholder seg. Innen det norske fysikersamfunnet betraktes CERN som en del av norsk infrastruktur for grunnforskning i fysikk, som Norge over lang tid har bidradd vesentlig til oppbygning av.

Grunnforskning.

CERN og ESA-medlemskapene innebærer en viktig garanti for langsiktig norsk satsing på forskning og utvikling innen naturvitenskap og teknologi. For å delta i forskingsfronten i disse felt kreves langsiktighet og stabile rammevilkår og disse internasjonale forskingsorganisasjonene har klart å gi dette på en unik måte.

Opplæringseffekt og betydningen for rekrutteringen til naturvitenskap.

Kandidatene fra dette miljøet får opplæring og erfaring i et dynamisk internasjonalt forskningsmiljø. I dette miljøet er kravene om ryddige presentasjoner til et kritisk internasjonalt publikum, målrettet og økonomisk forskning og overholdelse av tidsfrister meget fremtredende. I tillegg danner organisasjonene grunnlaget for rekruttering til norsk grunnforskning og utdannelseinstitusjoner. I vårt samfunn er naturfaget i krise. Bedre lærebøker og undervisning, forskningsmotivert utdanning og høyt kvalifiserte lærere er nøkkelord som burde trekkes inn i en verdivurdering av opplæringseffekten i forbindelse med deltakelse i organisasjonene. Man bør huske at studier av mikrokosmos (CERN) og makrokosmos (ESA) er kanskje den viktigste motivasjonsfaktoren for rekruttering til naturvitenskap, og muligheten for å kunne delta i disse prosjektene ved norske universiteter, tiltross for at vi kommer fra et lite land, er uhyre viktig for rekrutteringen til naturvitenskapen.

For Universitetet i Oslo er ikke minst de siste momentene svært viktige.

NFR nevner som et alternativ norsk utmelding fra en eller flere av de omtalte internasjonale samarbeidsorganisasjoner. Vurderingene i teksten tyder entydig på at NFR da vil foreslå utmelding av CERN.

Utfra refleksjonene ovenfor er dette utvilsomt det dårligste alternativet. Det er i strid med forskernes uttalte interesser, det har ikke støtte i høringsuttalelser fra vidt forskjellige institusjoner, det støttes ikke i hovedkonklusjonene til NIFU, og FEM-F komiteens innstilling anbefaler fortsatt medlemsskap. Det er også i åpenbart motsetningsforhold til sjeldent klare signaler fra KUF i innledningsteksten til CERN-relevante poster i årets statsbudsjett og til KUFs gjentatte stemmegivning til fordel for norsk støtte til LHC-prosjektet i CERNs Council.

En slik løsning løser heller ikke de problemer som er sentrale i norsk naturvitenskapelig forskning men vil derimot angripe fundamentet i universitetenes naturvitenskapelige aktivitet. Begrunnelsen for et slik løsning er svært uklar i notatet som vi har mottatt til høring bortsett fra at det vil frigjøre midler.

Når det gjelder følgeforskningens omfang bør tre forhold fremheves :

Det må inngås avtaler om langsikte rammevilkår for følgeforskningen innenfor disse organisasjonene.
Følgeforskningen må ligge på et nivå som gjør god bruk av de mulighetene som organisasjonene tilbyr. For CERN har forskningsmiljøet lagt fram sine prosjekter fram til 2005 og som de mener vil gi nettopp dette. Budsjettforslaget for følgeforskningen ligger 20-30% over det NT mener de kan bidra med. Likevel er det klart at ved at miljøet får anledning til å planlegge over 8 år og er i en konkret dialog med NT er dette et løsbart problem.
Utdannelsespotensialet innen disse organisasjonene er underutnyttet og eventuelle økte bevilgninger til følgeforskning bør rette seg mot dette feltet. Internasjonal forskning er den beste utdannelse som kan tilbys.

Universitetet i Oslos syn er derfor klart :

Utmelding av disse organisasjonene vil være meget ødeleggende for den naturvitenskapelige grunnforskning i Norge.
Rammevilkårene for følgeforskningen bør fastsettes langsiktig og i samarbeid med forskningsmiljøet ( en prosess som er godt igang for CERN-miljøet og som fungerer for ESA-miljøet). Dette vil ikke kreve store justeringer i forhold til dagens følgeforskningsbudsjetter, som representerer et nivå som er like under det miljøet ønsker. Man bør imidlertid vurdere mulighetene innen disse organisasjonene til å bedre utdannelse innen teknologi og IT (det kan nevnes at Finland har 80 kandidater til enhver tid på CERN innen teknologi).
Universitet i Oslo prioriterer de internasjonale samarbeidsorganisasjonene høyt og vil fortsette å gjøre det i årene framover. Solid aktivitet innen disse organisasjonene er en garanti for at vår grunnforskning i naturvitenskap holder et høyt internasjonalt nivå.

II - Generelle kommentarer ( vesentlige uklarheter og faktafeil) :

Premisser :

Det er to hovedpremisser bak dokumentet som vi mener er feil. Forskningsrådet gjennomfører en utredning hvor (1) konklusjonen er gitt før arbeidet starter og der (2) konklusjonen er uavhengig av grunnmiljøenes ønsker, høringsuttalelser og til og med høringsnotatets argumentasjon. Vi oppfatter dette som uvanlig saksbehandling, men det gjøres i det minste klart, idet det sies at "Analysene i det følgende bygger på at budsjettmessige rammebetingelser...krever en endring i den nåværende deltakelse i internasjonale organisasjoner..." og videre "alternative prioriteringer kan ikke gis på grunnlag av høringsuttalelsene (om NIFU-rapportene)". Resultatet er at høringsnotatet konkluderer med at Norge snarest bør melde seg ut av ett eller flere internasjonale samarbeidsprosjekt til tross for at dette ikke underbygges av NIFUs rapporter, er i motstrid til FEM-F-komiteens innstilling (bestilt av NFR), og er i klart motsetningsforhold til gjentatte sjeldent klare uttalelser fra KUF i denne saken. Det er også i strid med høringskommentarene på NIFU-rapporten som kom inn fra universitetetene og grunnmiljøet (der "nesten alle uttalelser understreker betydningen av at norsk deltakelse fortsetter i de respektive organisasjoner"). Når det i tillegg er vanskelig å finne noe i høringsnotatet som gir støtte til konklusjonen så frykter vi at hele denne ressurskrevende prosessen dessverre ikke vil gi grunnlag for økt tillit til NT som tydeligvis er i utakt både med grunnmiljøet og bevilgende myndigheter i denne saken.

Faktafeil :

Allerede i følgebrevet er det en alvorlig feil. NTs styre har aldri anbefalt at Norge ikke bør gå med i LHC.

Tallmaterialet inneholder store feil :

Påstanden om at 18% av NT-midlene går til CERN-forskning i tabell 1 (og tilsvarende 15% for ESA) må jo bety at både universitetslønninger, universitetets driftsmidler, teknisk personell ved universitetene og medlemsbidraget til disse organisasjonene i NTs øyne tilhører NT. Dette er en oppsiktsvekkende påstand. Faktum er at under 12 Mkr fra NT ble brukt til CERN-virksomhet i 1997 inkludert stipendier og dette tilsvarer ca. 2.2% av NTs budsjett.

Side 5 : 8000 Mkr innbefatter ikke lønninger eller følgeforskning til noen av brukerne av organisasjonene (som f.eks er 6000 registrerte ved CERN alene) . Derimot inkluderer de 243 Mkr som nevnes for Norge lønninger og følgeforskning slik at disse to tallene er basert på helt forskjellig grunnlag.

Inkludering av egeninnsats i kolonnene 4--6 i tabell 1 (side 7) og i kolonne 2 i tabell 2 (side 8) er
av tvilsom nytteverdi (og kan oppfattes som direkte villedende) i en diskusjon av mulig norsk utmeldelse av
internasjonale prosjekter (norske forskere skal uansett ha sin lønn, kontorplass, etc).

Begrepsforvirring og presisjonsnivå :

Notatet i helhet er lite egnet til å overbevise de bevilgende myndigheter om at NTs budsjett bør økes. Presisjonsnivået er meget lavt og det baserer seg tydeligvis på mange etablerte sannheter som er totalt ukjente i forskingsmiljøet.

Det hevdes på side 12 at andre former for internasjonalt samarbeid enn CERN, EMBL og ESRF kan gi like stort eller større faglig utbytte. I et høringsdokument som behandler norsk forsknings fremtid må man forvente et høyere presisjonsnivå. Hvordan måler NFR dette faglige utbyttet? Hvilke former for internasjonalt samarbeid gir etter slike mål størst utbytte?

I høringsdokumentet nevnes flere steder (for eksempel på side 2) at innsparinger som følger av utmeldinger blant annet skal brukes til å styrke internasjonalt samarbeid. Vi finner det underlig at man mener å ville styrke internasjonalt samarbeid ved å melde Norge ut av et eller flere av de mest vellykkede internasjonale samarbeidsprosjekt som har eksistert. Det er også grunn til å advare mot en politikk som ønsker å trekke det beste ut av det internasjonale forskningsmiljø uten selv å være villig til å bidra.

Noen vil kanskje se deltakelse i EU-programmene som en alternativ internasjonal satsning. Som påpekt i NIFU-utredningen er EU-programmene kortsiktige og anvendelsesorienterte. Skal Norge fortsatt ha en langsiktig satsing innen naturvitenskapelig grunnforskning, er fortsatt deltakelse i de utredede grunnforskningsorganisasjonene eneste realistiske mulighet. Også for den eventualitet at disse organisasjonene i større utstrekning vil inngå i EUs forskningspolitikk i fremtiden, anbefaler NIFU18-rapporten tålmodighet mht norske posisjoner.

Det hevdes også flere steder (blant annet på side 3 og 15) at deler av de frigjorte midler ved eventuell utmeldelse av et eller flere internasjonale samarbeidsprosjekt skal brukes til å gjøre norsk forskning mer konkurransedyktig på områder "...hvor det er særlig viktig at Norge gjør seg gjeldende...". Slike utsagn er intetsigende så lenge de ikke konkretiseres, og bidrar til usikkerhet vedrørende forskningsrådets prioritering av bruken av eventuelle frigjorte midler. Innen hvilke områder utenom de nasjonalt prioriterte er det særlig viktig at Norge "gjør seg gjeldende"? Tilsvarende kommentar gjelder forslaget (blant annet på side 3) om å opprette 10-20 professorater for særlig kvalifiserte utenlandske forskere. Hvilke fagområder tenkes det på? Hvordan er det fastslått at disse ikke-definerte fagområdene trenger slik styrking ? Det er viktig at man fokuserer på gode prosjektet når man argumenterer for økte bevilgninger og notatet virker ikke troverdig i sin argumentasjon.

På side 12 innføres begrepet offentlig profil. Dette begrepet er ikke definert, men det går frem at høy offentlig profil skal være et kvalitetsmål på forskningen. Vi kan vanskelig kommentere dette i detalj før vi forstår hva begrepet innebærer, men regner med at NFR ikke vurderer grunnforskningens kvalitet ut fra hva
journalister finner fremmer løssalgsavisenes opplag.

Vi har i tidligere uttalelser påpekt og argumentert for at begrep som samfunnsrettet forskningsstrategi (se for eksempel side 5) i en snever betydning sannsynligvis er lite egnet til bruk i en analyse av naturvitenskapelig
grunnforskning.

Rekruttering :

I del 2 av vedtaket referert på følgebrevets side 2 omtales bekymring for den problematiske rekrutteringssituasjonen som preger flere av NT-områdets fagfelt. På side 16 i høringsdokumentet beskrives rekrutteringssituasjonen som "usikker". I lys av den nokså klare markering av CERN som potensiell organisasjon å melde Norge ut av, er det uklart for oss hvilke rekrutteringsproblemer som NFR mener knytter seg til norsk CERN-virksomhet. Det vil være lettere å kommentere dette dersom NFR konkretiserer sine bekymringer. Det aller enkleste ville være om NFR tar til etterretning tallmaterialet som allerede har blitt presentert gjentatte ganger i brev, muntlig form og i høringsuttalelser fra grunnmiljøene og som påviser feilene i NIFUs opprinnelige tall når det gjelder rekruttering til partikkelfysikk og aldersprofil av CERN-forskerne.

Det hevdes også på side 12 at det er blitt nødvendig å søke rekruttering internasjonalt og at dette er vanskelig
blant annet på grunn av mangel på kvalifiserte norske medarbeidere. Vi kjenner oss ikke igjen i denne beskrivelsen, og igjen savner vi dokumentasjon. Innen norsk partikkelfysikk er rekrutteringen, slik det er påvist
i tidligere høringsuttalelser, uproblematisk. I tillegg har det vært sterke utenlandske søkere ved flere utlyste stillinger. Tidvis har stillinger innen partikkelfysikk blitt besatt av utenlandske søkere. Det er imidlertid helt riktig at stillinger ved norske universiteter ville vært mer attraktive, både for norske og utenlandske kandidater, dersom lønnsbetingelser og økonomiske forutsetninger forøvrig, hadde vært bedre. Dette er imidlertid et generelt problem, og bør ikke trekkes inn i vurderingen av norsk deltakelse i internasjonale prosjekter.