Kommentarer til "Råd om langsiktig plan Norges forskningsråds støtte til basisforskning i fagene fysikk, elektrofag og materialteknologi".

Fra Gruppen for Eksperimentell Partikkelfysikk, Univ. i Oslo.

Bakgrunn for FEM rapporten og NFRs videre behandlingsplan :
I brevet som ble sendt til NFR forrige uke har Instituttet trukket fram endel helt sentrale punkter :

• Tidsfristen for behandling er absurd.
• At NFR har tatt på seg å avgjøre hva som er relevant forskning og hvilke prioriteringer som universitetets forskere skal rette seg etter er minst like absurd. At NFR tror dette er en riktig ( og gjennomførbar ) framgangsmåte er ikke nytt. Det er jo hyggelig at NFR sysselsetter seg selv med å spå om grunnforskningens fremtidige relevans men når vi ser resultatet slik som det er framlagt i dette dokumentet, ser man hvor mye tid som kan kastes bort på dette.
• Noe av dette kan nok rettes på hvis man tar utgangspunkt i universitetsmiljøenes og forskernes egne vurderinger av grunnforskningens fremtid. At NFR også setter rammene for videre behandling må det derfor reageres kraftig på. NFR har lagt opp til en behandling der man hurtig kan få splittelser mellom grunnforskningsinstitusjonene og gruppene innenfor institusjonene. Om dette er bevisst fra NFRs side er vanskelig å vite, men resultatet vil utvilsomt bli at grunnforskningen taper ennå mer terreng.

Rapporten selv burde man nesten forbigå i stillhet. Den er full av opplagte feil og den er inkonsistent. Vi vil likevel trekke fram noen momenter, med mest vekt på partikkelfysikk-delen.

Generelle kommentarer :

En første generell kommentar: det synes som om forfatterne av dokumentet ikke har innsett hva grunnforskning er, og derved har lite innblikk både i grunnforskningens natur og dens betydning. Enkle fakta, som at man ikke kan planlegge seg fram til gjennombrudd i naturvitenskap, at grunnforskningen ikke kan eller bør forventes å gi umiddelbar avkastning i form av nye arbeidsplasser eller annen samfunnsmessig anvendelse, men at dette typisk kan ta flere tiår, at grunnforskning og faglig kunnskap danner grunnlaget for all anvendt forskning, synes ikke å være forstått av dokumentets forfattere. Dette er oppsiktsvekkende idet flere av forfatterne er aktive fysikere. Gruppen for eksperimentell partikkelfysikk vil gå så langt som til å sette spørsmålstegn ved forfatternes fysikkfaglige kompetanse og forståelse av grunnforskningens premisser ( i den grad rapporten representerer deres innsikt i disse spørsmålene ).

Forfatterne av rapporten synes å basere seg på en antakelse om at dersom landet trekker seg fra internasjonale forskingssamarbeid som koster betydelige beløp (CERN, ESA,...) så vil disse postene i statsbudsjettet automatisk overføres til annen forskningsfinansiering innen fysikk. En slik antakelse vitner om at forfatterne også mangler innsikt i elementære samfunnsmekanismer. All erfaring viser at når store prosjekter skrinlegges av økonomiske årsaker (jmf. Nedleggelsen av SSC-prosjektet) så forsvinner midlene inn i statsbudsjettet uten å kunne gjenfinnes som øremerkede overføringer til beslektet virksomhet.

På side 22 sies det at : "Komiteen har kommet fram til at de nedenfor nevnte områder vil kunne passe godt for utvikling av strategiske universitetsprogram og videre satsingsområder ved universitetene"

Og på side 25: "Forskningsrådet bør samarbeide nærmere med universitetene om gjennomføringen av universitetenes strategiplaner."

Vi oppfatter det som et stort problem at en komite bestående av totalt 8 medlemmer hvorav kun 2 fra universitetsmiljøer tar seg den frihet å komme med forslag til planer for universitetenes langsiktige virksomhet. Er det overraskende for FEM-komiteen at universitetene faktisk tror de best kan legge sine egne planer ?

De siste årene har vi i universitetsmiljøet blitt oversvømmet av skriv om nye program og initiativ og samtidig opplever vi at disse programmene febrilsk leter etter prosjekter som kan begrunne deres eksistens. De viktigste pådriverne for disse moteriktige initiativene er de offentlige forskningsinstitusjonene som i stor grad finansieres av dem, og som er rikelig representert innen NFR-strukturen. Dessverre er disse programmene hverken utsatt for grunnforskningens kvalitetskrav og langsiktige perspektiv eller industriens krav om resultater. Det er sørgelig at en komite som skal gi råd om basisfagenes vilkår i Norge ikke påpeker disse forhold og har mot eller oversikt nok til foreslå endringer i bevilgningene slik at vi kan forsikre oss om at våre universiteter også i fremtiden kan frembringe forskere i internasjonal klasse og utgjøre sentre for basiskunnskap innen fysikk. Er det mulig at komiteen faktisk ikke har forstått at vår viktigste ressurs innen både grunnforskning og anvendt forskning er kunnskapsrike forskere, undervisere og studenter ved våre universiteter ?

Konsekvens og troverdighet :

Rapporten synes på viktige punkter å være inkonsekvent og inkonsistent. Til tross for at forfatterne på side 13 innser at : "de drivende kreftene i utviklingen av fysikk og kjemi i stor grad er vitenskapelig nysgjerrighet",

og på side 5 at : "det internasjonalt, innen grunnforskning vises stor interesse for partikkel- og astrofysikk",

og at det, også på side 5, hevdes at :"Et viktig tiltak er å skaffe ressurser for forskerne, som er på linje med hva man internasjonalt mener er nødvendig",

gjennomsyres rapporten av en kritisk holdning til partikkelfysikk og romforskning, altså nettopp kanskje de mest utpregede eksempler på at de drivende krefter for utvikling av god forskning og ny erkjennelse er nysgjerrighet, og hvor det internasjonale samfunn mener det er riktig å satse - for en stor del langt kraftigere enn i Norge.

På side 3 spørres det retorisk :"Hvorfor er CERN-forskning prioritert når kjerne- og partikkelfysikk er blant de områder i fysikken som har minst relevans for norsk samfunns- og næringsliv ?"

Forfatterne demonstrerer her ( og ved sine andre eksempler på side 3 ) sin manglende innsikt og oversikt på en måte som virker nærmest latterlig. Vi tror faktisk at man innen forskningsrådet ser sammenhenger i samfunnet på en litt mer nyansert måte og kan forstå betydningen av god norsk forskning innen gode internasjonale forskningsprogrammer. Komiteen burde kanskje heller sett hvordan disse programmene kan utnyttes best mulig og hvordan forholdene skulle legges til rette for at dette kan skje.

(Forøvrig må man spørre seg om en reduksjon av CERN følgeforsknings-midler fra 17 MNOK i 1993 til 11 MNOK i 1997, der i tillegg kjernefysikken nå er lagt inn under dette programmet, er et uttrykk for den prioritering det refereres til.)

Grunnforskningens relevans :

Det faktum at forfatterne selv, på side 9, påpeker at partikkelfysikk vises stor interesse internasjonalt blant annet på grunn av at denne fysikken har betydning som pådriver for teknologiutvikling, er tydeligvis ikke tilstrekkelig for å kunne tilkjenne partikkelfysikk "relevans".

Begrepet "relevans" brukes her og mange andre steder i rapporten, men med påfallende liten grad av presisjon - relevans-begrepet er ikke noe sted i rapporten gitt et presist innhold. Dette er i virkeligheten ikke så overraskende, for det ligger i hele grunnforskningens vesen at man på den tid den utføres ikke vet, og ikke kan vite, hvilken "relevans" den vil kunne komme til å få !

Lite ante vel Röntgen om at han skulle oppdage en ny type stråling mens han arbeidet med sin grunnforskning, og lite ante han vel om betydningen den skulle få da oppdagelsen var gjort. FEM-komiteens medlemmer avstår kanskje fra røntgenundersøkelser fordi Röntgens forskning ikke var "relevant"?

Nøyaktig det samme kan sies om virksomheten til pionerene innen radioaktivitet og kjernefysikk. Rimeligvis ville FEM-komiteen gått imot bevilgninger til Röntgen, Pierre og Marie Curie, Becquerel eller for den saks skyld Heisenberg, Bohr, Einstein - for kunne de dokumentere at det de drev med var "relevant"?

I våre dager er selvsagt anvendelser av radioaktive kilder i industri og medisinsk diagnostikk og terapi meget utbredt, og er blant de rutinemessige hjelpemidler man tar for gitt, uten å tenke over at de er resultater av nitid - og "irrelevant" ? - grunnforskning i fysikk.

Anderson oppdaget i 1932 positronet. Idag diagnostiseres rutinemessig kreftpasienter med positron-emisjons-tomografi (PET). Det visste ikke Anderson i 1932. Følgelig var ikke hans forskning "relevant" ?

Fotonene fra elektron-positron annihilasjonene i et PET system detekteres med detektorteknikker utviklet i høyenergifysikk. Slike anvendelser visste man ikke om da disse teknikkene ble utviklet. Følgelig var ikke denne forskningen "relevant" ?

Idag kan multitråds proporsjonalkamre brukes i medisinsk diagnostikk og tillate vesentlig reduserte røntgendoser for samme eller bedre billedkvalitet som tradisjonelle røntgenfilm-baserte metoder. Det visste ikke Charpak da han utviklet denne teknikken ved CERN. Følgelig var ikke hans forskning "relevant"?

Rolf Widerøes ideer om en "beam transformer" ble av Kerst utviklet videre til betatronen. Widerøe bygde i 1927 den første lineær-akselerator. Ingen av dem kunne ane at pasienter idag rutinemessig strålebehandles for kreft ved hjelp av sykehusbaserte betatroner og linefrakseleratorer (det er idag på verdensbasis i drift over 2000 akseleratordrevne røntgenstråle-behandlingsenheter). Følgelig var ikke deres forskning "relevant"?

Robert Marsh fra Teledyne Wah Chang, verdens største produsent av superledende legeringer, har uttalt: "Every program in superconductivity that there is today owes itself in some measure to the fact that Fermilab built the Tevatron and it worked." Dette var neppe et argument i Fermilabs søknader til DOE, så forskningen ved Fermilab ville neppe bedømmes som "relevant" av FEM-komiteen ?

Relevans - et nyttig begrep ?

Det må gjøres klart at CERN-virksomheten i store trekk er nysgjerrighetsdrevet. Studentene tiltrekkes av virksomheten pga perspektivene innen forståelsen av naturens grunnleggende prinsipper og behovet for å forstå universet vi er en del av. Av den grunn har feltet alltid tiltrukket seg svært gode studenter og dette vil forsette sålenge det norske miljøet er levedyktig og aktivt. For de beste studentene og forskere innen dette feltet er alternativet å forske i utlandet.. Allerede da CERN ble opprettet var dette anerkjent.

I Norge er vi i den stilling av CERN-forskningen kan vise til direkte spin-off i norsk høyteknologi-industri. To punkter har vært sentrale i denne prosessen : personer fra CERN-miljøet går over til industri; eksperimentalteknikk fra grunnforskning gir opphav til teknologi som nå anvendes på andre problemer og innen andre felt. Nøkkelordene er personressurser og nysgjerrighetsdrevet forskning.

Det norske SAT-prosjektet ved CERN har drevet frem en ekspertise i norsk høyteknologisk industri. I disse dager sender det norske firmaet IDE A/S sitt "Bioskop" som er basert på den teknologien som ble utviklet innen halvlederdetektorer og utlesningselektronikk i SAT-prosjektet, og som har vesentlig medisinske og biologiske anvendelser, ut på det internasjonale marked. Dette visste man selvsagt ikke noe om da man søkte (og fikk) penger til prosjektet. FEM-komiteen ville derfor ikke kunnet klassifisere det som "relevant"? Man bør faktisk merke seg at samtlige produkter IDE A/S leverer eller planlegger kommer fra forskningsvirksomheten ved CERN.

Tilsvarende gjelder for AME AS som baserer sin basisteknologi og markedsposisjon på utvikling av silisiumstripedetektorer tidlig på 80-tallet innenfor SAT-aktiviten for Delphi. Omsetningen innen AME er på to ganger KJERNPARs budsjett og er stadig voksende.

SCI-utviklingen innen Dolphin er et annet eksempel på hvordan CERN-virksomheten med sine ekstreme ytelseskrav fungerer som ide-skaper og testlaboratorium for en ren teknologisk utvikling.

De aller fleste utenom FEM-komiteen vil også hevde at utvikling av WWW ved CERN har samfunnsmessig relevans, tiltross for opprinnelsen som et leketøy i laboratoriet.

Utviklingen på CERN av en såkalt "Energy-amplifier" for akseleratorbasert kjernekraft med kortlivede radioaktive sluttprodukter der man samtidig kan bryte ned plutonium ( fra andre kilder ) , kan jo også vise seg å ha en dramatisk relevans i framtiden (kanskje spesielt for et land som lever av olje og gass-salg og som sitter med verdens største lager av radioaktiv avfall like over grensen ).

Relevans kan være et nyttig begrep når man vurderer industriell utvikling, men innen grunnforskning vil det ofte kun føre til stagnasjon og forflatning. På lang sikt kan det ødelegge våre ypperste forskningsmiljøer.

Listene ovenfor kunne selvsagt gjøres mye lenger. Man kan til en viss grad forstå at menigmann, administratorer i forskningsrådet og våre politikere må ha dette inn med teskje. Men at det må forklares i detalj for en rådgivende komite som visstnok består av fagfolk er ikke bare oppsiktsvekkende, men i høy grad deprimerende. Vi må jo spørre oss om hvilke råd og impulser en slik komite kan være istand til å gi - eller om disse sammenhengene ikke er kjent for komiteen ?

Partikkelfysikk og CERN-virksomhet :

Komiteen sier på side 16 at universitetene nå får muligheter til å bygge opp fagområder der "rate of discovery" er høy. Dersom dette skal være et kriterium kan partikkelfysikk ved CERN se fremtiden lyst i møte!

Kommentaren på samme side om omstilling styrt av samfunnets fremtidige behov bør strykes når det gjelder grunnforskning, som forklart i detalj ovenfor.

Som forklart ovenfor bør medlemskontingenter ikke tas med i argumenter som dem på side 17.

Komiteens utsagn (side 17) om at den eksperimentelle deltakelse i CERN bør begrenses til ATLAS og

ALICE prosjektene, blir bare et tomt utsagn sålenge det ikke en gang forsøksvis gis noen faglig begrunnelse. Med over hundre brukere av CERN fra norske forskningsmiljøer virker dette utsagnet lite gjennomtenkt i lys av inngangsinvesteringen som er gjort i CERN og hvilke andre muligheter som ligger i CERN-miljøet. Det må også påpekes at med dagens bevilgninger til CERN-følgeforskning kan man ikke delta i ATLAS og ALICE uten at man låner penger fra årene 2005-2015 (da eksperimentene er ferdigbygget) og investerer dem iløpet av de neste 3 årene. Dette enkle faktum kunne man faktisk fått vite fra hvilket som helst medlem at KJERNPAR.

Under overskriften Materialteknologi (side 18) påpeker komiteen at :"Den frie grunnforskning, hvis mål er å bygge opp ny kunnskap, har vist seg å tiltrekke gode studenter. Prosjektene bør imidlertid...involvere kontakt til og samarbeid med næringslivet".

Dette er som en beskrivelse av forholdene i eksperimentell partikkelfysikk. Hvorfor da så negativ til denne virksomheten ?

På side 19 hevdes under henvisning til CERN og ESA at "støtte til drift av laboratorier over lengre tid ikke bør være forskningsrådets ansvar." Komiteen burde vite at dette ikke er tilfelle for CERN: drift av laboratoriet dekkes ikke over NFRs budsjett, der dekkes kun utgifter til den eksperimentelle virksomhet norske fysikere deltar i.

På side 21 oppfordres til utvikling av tverrfaglige program, "dvs samarbeid mellom elektronikkgrupper og grupper innen andre områder..." Det virker som om komiteen ikke er klar over at slike program alt finnes, ikke minst innen eksperimentell partikkelfysikk. Et første skritt mot å følge opp slike intensjoner kan derfor naturlig være å bidra til økte bevilgninger til KJERNPAR.

Rapportens verdi :

På side 26 gjør komiteen en meget viktig og korrekt iakttakelse: :"Det er behov for å frigjøre tid til forskning. For mye av seniorpersonellets forskertid går idag med til administrative gjøremål og til å søke om midler".

Det er vår oppfatning at dette problemet forsterkes i vesentlig grad når vi ikke bare skal søke om penger, men må kaste bort tid på å forklare forskningsrådets rådgivende komiteer hva det er de er bedt om å gi råd om, forklare hva grunnforskning er, påpeke velkjente sammenhenger, og i tillegg stille opp i den uavbrutte strøm av evalueringsprosjekter som initieres av forskningsrådets administrasjon (i frustrasjon over å ikke finne ut hvordan de skal fylle arbeidsdagen ?).

Komiteen gjør på side 16 en annen viktig observasjon :"FEM-komiteen har ikke kompetanse til å foreta detaljerte vurderinger innenfor de enkelte fag". Vi er tilfredse med at komiteen selv påpeker dette forhold, som går svært godt fram av rapporten forøvrig. Det virker bortimot utrolig at en komite som eksplisitt vedgår sin inkompetanse, tillater seg å komme med en mengde detaljerte ( men ubegrunnede ) utsagn om og anbefalinger om hvordan universitetenes forskningsmiljøer skal opptre. F.eks : partikkelfysikk skal begrense seg til deltakelse i ATLAS+ALICE, det skal ikke bygges akseleratoranlegg i Norge, det skal etableres nytt program i biofysikk, det skal etableres et senter for mikroelektronikk, etc. Og ikke bare det: komiteen foreslår også mange stedet i rapporten helt konkrete summer bevilget til slike formål, uten at det overhode er redegjort for hvordan man har kommet fram til disse summene og på hvilken måte de kan benyttes for å nå komiteens mål. Vi kunne spart oss selv mye arbeid om vi kunne tillate oss å skrive søknader til NFR på en så omtrentlig måte.

Vi tør oppfordre alle gode krefter og komiteer som bryr seg om norsk forskning: lag en utredning av hvorledes NFR skal omformes fra en egenrådig samling forskningspolitikere til et instrument i forskernes og forskningens tjeneste. Nøkkelen til dette er kunnskap om forskningens natur, arbeidsmetoder og verdi. Litt respekt for forskernes arbeidsvilkår, dømmekraft og kunnskap kunne også med fordel utvises. Dessverre har man med denne rapporten, etter lang tids arbeid, kun klart å påvise at alle disse forutsetningene faktisk ikke finnes innen denne komiteen.