Kommentarer
til NIFUs innstillinger :
-
Om norsk deltakelse i CERN, NIFU skriftserie nr.14/97 (NIFU14)
-
Om norsk deltakelse i europeisk big science - CERN, ESA,
EMBL, ESRF og OECD Halden Reactor Project, NIFU skriftserie nr.18/97 (NIFU18)
Innledning og oppsummering av sentrale punkter i innstillingene :
Universitetet i Oslo vil gjerne fremheve at rapportenes
forfatter har gjort et stort stykke arbeid på kort tid. Vi er imponert
over i hvilken grad han har rukket å sette seg inn i tildels kompliserte
problemstillinger.
Vi har merket oss at formålet med utredningen er
å fremskaffe et forskningsstrategisk beslutningsgrunnlag som bygger
på vitenskapseksterne kriterier (NIFU18/s.8). Dermed kommer
de mer vitenskapsinterne vurderinger basert på «peer reviews»
og faglige evalueringer i bakgrunnen. Etter vår oppfatning hører
disse med i det helhetsbilde Forskningsrådet må legge til grunn
for sine beslutninger. Forfatteren er imidlertid varsom i anvendelsen av
sine kriterier, og vi kan på en rekke punkter slutte oss til hans
vurderinger og konklusjoner. Dette gjelder bl.a.:
-
Forskningsmessig attraktivitet
Vi har med tilfredshet notert at utreder konkluderer med
at CERN-virksomheten har stor forskningsmessig attraktivitet. Her er det
lagt vekt på at partikkelfysikken representerer forskningsfronten
når det gjelder oppbyggingen av vårt verdensbilde, at CERN
er det ledende partikkelfysikklaboratorium på verdensbasis og at
spredningseffekten av kunnskap fra CERN er stor. Denne attraksjon vises
best i at CERNs medlemsland har økt fra 12 til 19 iløpet
av få år og at ledende grunnforskningsnasjoner som USA, Japan,
Canada og Russland i de siste 2-3 år har inngått noen av sine
mest omfattende internasjonal avtaler om internasjonal forskningsdeltakelse
noensinne, nettopp med CERN.
-
Modell for internasjonalt forskningsnettverk og -samarbeid
Rapport NIFU14 beskriver på en positiv måte CERNs
betydning som internasjonal forskningsorganisasjon og den nytte medlemslandene
har av å ha aksess til fasiliteter de ikke makter å bygge opp
enkeltvis. CERNs suksess har ført til at flere andre vitenskapsfelt
har konsentrert sin forskningsinnsats på samme måten. Rapporten
har også fanget opp det unike og levende forskningsmiljø CERN
representerer.
-
Ønske om bedre utnyttelse
Vi deler rapportens ønske om en bedre utnyttelse av
CERN, ikke minst når det gjelder teknologioverføring og industrileveranser.
Rapporten er imidlertid ufullstendig når det gjelder CERNs betydning
for norsk høyteknologisk industri der både Dolphin, VMETRO,
SI/SINTEF og deres kontakt med CERN-miljøet er fullstendig utelatt.
Utdannelse av forskere og velkvalifisert personell for norsk industri er
et annet viktig moment som er utelatt i innstillingene.
Vi slutter oss til rapportens understreking av at det forskningsstrategiske
tidsperspektiv må være basert på langsiktighet og tålmodighet
(NIFU18/s.80). Dette skyldes ikke alene de formelle juridiske bindinger
som er knyttet til samarbeidet, men også det faktum at partikkelfysikk
i forskningsfronten krever langsiktig oppbygging og utprøving av
det eksperimentelle utstyret, samt tålmodighet i utnyttelsen av det.
CERN-medlemskapet - og likeledes for ESA-medlemskapet - innebærer
en viktig garanti for langsiktig norsk satsing på forskning og utvikling
innen naturvitenskap og teknologi. For Universitetet i Oslo er disse to
organisasjonene bærebjelker i vårt internasjonale engasjement
innen naturvitenskap.
-
Ikke grunnlag for umiddelbar utfasing
Vi slutter oss med tilfredshet til utredningens konklusjon
om at man ikke finner noen opplagte kandidater til umiddelbar utfasing
(NIFU18/s.8). Vi har også merket oss at rapporten avviser en økonomisk
begrunnet prioritetsendring av norsk forskningstrategi på dette området
(NIFU18/s.77). Dette vil simpelthen ikke bli forstått ute, fordi
Norge oppfattes som et rikt land som har et globalt-kulturelt ansvar for
å bidra til oppbyggingen av et naturvitenskapelig verdensbilde. Ved
en eventuell utmelding ville Norge pådra seg internasjonal «bad-will»
og saken vil dermed få en utenrikspolitisk dimensjon som ikke kan
undervurderes. Utredningen slår også fast at medlemskontingenten
til CERN ikke lar seg fritt omdisponere til annen forskning (NIFU18/s.78).
Dermed synes også et viktig premiss for utredningen å ha falt
bort.
Utredningen inneholder imidlertid også en rekke
beskrivelser, vurderinger og konklusjoner som vi ikke kan slutte oss til.
Den inneholder også en del mangelfulle og feilaktige opplysninger.
Disse forhold omtales nedenfor.
Utfyllende kommentarer om sentrale punkter i innstillingen :
På side 8 i NIFU14 sies det at kunnskapen vi erverver
i vår CERN-virksomhet bærer få løfter om økonomisk
nytte eller politiske implikasjoner i overskuelig fremtid. Dette er
jo nettopp grunnforskningens sanne natur - og fri grunnforskning i OECDs
definisjon er nettopp : forskning utført med sikte på utvikling
av ny kunnskap uten sikte på langsiktig økonomisk eller sosial
nytte, og uten at noe aktivt gjøres for å anvende resultatene
på praktiske problemer. Vi vil også minne om OECDs definisjon
av strategisk grunnforskning som forskning utført i forventning
om at den vil skape en bred kunnskapsbasis som antakelig vil kunne danne
bakgrunn for løsningen av foreliggende eller forventede problemer
eller muligheter i nåtid eller fremtid. CERNs suksess skyldes
nettopp at man kombinerer disse to aspekter av grunnforskning og har oppnådd
enestående resultater innen både partikkelfysikk og høyteknologi
(akseleratorer for medisinske og industrielle anvendelser, superledning
og RF-systemer, detektorsystemer for strålingsdeteksjon, medisinsk
diagnose og industriell inspeksjon, informasjonsteknologi og WWW, energiamplifierprosjektet
for å nevne noe) i et miljø der gjennomstrømningen
av unge forskere - også fra Norge - er meget høy.
I NIFU14, avsnitt 5.3, diskuteres opplæringseffekten
av deltakelse i CERN. Det sies korrekt nok at den spesifikke kunnskap de
har i partikkelfysikk i liten grad vil være til nytte i deres fremtidige
arbeid. Det totale bildet er likevel annerledes :
-
Omtrent halvparten av norske studenter ved CERN er involvert
i teknologisk utvikling av apparatur og disse går direkte til norsk
industri ( særlig Dolphin, IDE, IT-miljøet og forskningsinstitusjoner
de siste 4-5 årene ). Kandidatene har hatt opplæring og erfaring
i et dynamisk internasjonalt forskningsmiljø. I dette miljøet
er kravene om ryddige presentasjoner til et kritisk internasjonalt publikum,
målrettet og økonomisk forskning og overholdelse av tidsfrister
meget fremtredende.
-
Også studentene med sterk partikkelfysikkbakgrunn har
lett for å få arbeid innen industri - igjen ser vi at internasjonal
forskningserfaring teller meget positivt - men i tillegg danner de grunnlaget
for rekruttering til norsk grunnforskning og utdannelseinstitusjoner. I
vårt samfunn er naturfaget i krise. Bedre lærebøker
og undervisning, forskningsmotivert utdanning og høyt kvalifiserte
lærere er nøkkelord som burde trekkes inn i en verdivurdering
av opplæringseffekten i forbindelse med deltakelse i CERN. I tillegg
må man huske at studier av mikrokosmos (CERN) og makrokosmos (ESA)
er kanskje den viktigste motivasjonsfaktoren for rekruttering til naturvitenskap,
og muligheten for å kunne delta i disse prosjektene ved norske universiteter,
tiltross for at vi kommer fra et lite land, er uhyre viktig for rekrutteringen
til naturvitenskapen.
For Universitetet i Oslo er ikke minst de siste momentene
svært viktig.
Rettelser av konkret feilinformasjon i rapportene:
Endel feilaktig tallmateriale i rapportene har blitt tillagt
stor vekt i argumentasjonen og vi må derfor rette dem. Vi har korrigert
tallene etter konsultasjoner med prosjektlederne for ATLAS, ALICE, DELPHI,
NA57, WA102 og ISOLDE som omfatter ca. 90% av CERN-delen av KJERNPARs bevilgninger
(8mkr). Tallene er likevel langt fra fullstendige siden vi stort sett ikke
har inkludert aktiviteten på teori-siden og heller ikke NTNUs teknologistudenter.
I tillegg til forskningsgruppene for partikkelfysikk, kjernefysikk og elektronikk
ved de Fysiske Institutt i Bergen og Oslo er grupper fra Kjemisk Institutt,
Matematisk Institutt og Institutt for Informatikk i Oslo involvert i prosjektene
nevnt ovenfor.
Det hevdes i NIFU14 at det bare ble avlagt en doktorgrad
i årene 1994-96 som resultat av CERN aktiviteten ( tabell 5.1 s.52
og tekst s.8). Det samme går igjen flere steder i NIFU18, blant annet
i tabellene 3.9 og 5.1. Vi har ikke selv gjort noe forsøk på
en komplett bokføring av antall doktorgrader fra CERN-aktiviteten
men identifiserte umiddelbart et utvalg på 14 doktorander i perioden
1993 til mai 97. I lys av dette blir også diskusjonen øverst
på side 74 i NIFU18 irrelevant.
Dr.grader 1993-1997.
1993 |
1994 |
1995 |
1996 |
Til mai 1997 |
Aktive dr.scient studenter idag |
3 |
1 |
3 |
3 |
4 |
11 |
Det bør også nevnes at i 1996 ble det utdannet 18 hf.studenter
innen disse CERN-prosjektene og at det i juni 1997 var 36 hf.studenter
tilknyttet prosjektene.
-
Rekruttering og aldersfordeling
Det hevdes videre at rekrutteringen til faget er svak (NIFU18/s.74). Bakgrunnen
for denne påstanden kan nok være at kildematerialet har vært
mangelfullt. Sannheten er tvertimot at CERN-miljøet har en sunn
og solid produksjon av doktorer og hovedfagskandidater (se ovenfor), både
absolutt, og relativt til CERN-miljøene i andre land. Vi vil heller
ikke her prøve å foreta en komplett datainnsamling, men nøyer
oss med å fastslå at ATLAS alene i perioden 1993-1997 har produsert
20 dr. og hf. kandidater, mens LEP/DELPHI i perioden 1982-1997 har produsert
over 40 kandidater. Når det gjelder sammenlikning med andre land,
viser antall kandidater normalisert til det økonomiske bidraget
til eksperimentet for de 20 land i DELPHI, at Norge kommer ut som tredje
beste nasjon.
Det fremheves flere steder at aldersfordelingen blant norske CERN-forskerne
representerer et problem (NIFU18/s.49,s.74 og s.79). Realiteten er en annen
:
-
Aldersfordelingen for de norske vitenskapelige ansatte involvert i CERN-prosjektene
som ble nevnt, er noenlunde flat (se figur nedenfor) og antall involverte
i norsk CERN-virksomhet er økende.
-
En skjev aldersfordeling er et problem kun hvis stillingene ikke fylles
av yngre personer. Ved UiO har dette stort sett allerede skjedd og CERN-gruppene
er av de yngste og mest aktive ved Fysisk Institutt. Av de 12 ansatte ved
Fysisk Institutt, UiO siden 1.1.93 har 3 sitt forskningsfelt innen eksperimentell
høyenergi partikkel og kjernefysikk. Ved UiB har det samme delvis
skjedd og man forventer at stillingsprofilen for CERN-relatert virksomhet
vil opprettholdes med ansettelse av nye, unge forskere ettersom naturlig
avgang inntrer. Om få år er derfor hele CERN-miljøet
meget ungt.
Aldersfordeling for de norske deltakerne i de eksperimentelle hovedprosjektene
ved CERN.
Det hevdes flere steder at Norge er uten representasjon i
viktige komiteer og råd - utenom de vi har rett til som medlemsnasjon
- og derfor er uten innflytelse på viktige beslutningsprosesser ved
CERN (NIFU14/s.40,s.45,s.60). Norge har vitenskapelig sett i en årrekke
spilt en markant rolle ved CERN. Dette er dokumentert gjennom både
vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner. Når
det gjelder Norges innflytelse forøvrig kan vi i tillegg til det
som nevnes i NIFU14 avsnitt 4.2.2 på sidene 40 og 41 nevne:
-
Egil Lillestøl var i årene 1983-89 med i DELPHIs
styre på 9 personer - og en av de tre faste medlemmene av dette styret.
DELPHI-eksperimentet omfatter 550 fysikere.
-
I perioden 1990-93 var Egil Lillestøl nestleder for
CERNs PPE divisjon, som er CERNs største, med ansvar for eksperimentell
fysikk.
-
Siden 1992 har Egil Lillestøl vært leder for
CERNs fysikkskole.
-
Gunnar Løvhøiden var i perioden 1993/94 medlem
av SPSLC-komiteen, som styrer den eksperimentelle virksomhet ved SPS-akseleratoren.
-
Alexander L.Read er medlem av LHCC-komiteen som evaluerer
og godkjenner planlegging og fremdrift av den eksperimentelle virksomhet
ved LHC.
-
Alexander L.Read ble i 1997 foreslått som kandidat
til vervet som DELPHI talsmann (spokesman) (men måtte trekke sitt
kandidatur av personlige årsaker).
-
Steinar Stapnes er medlem av ATLAS Collaboration Board Advisory
Group som består av 12 valgte medlemmer. Denne gruppen er en rådgivningsgruppe
for ATLAS-ledelsen i forbindelse med arbeidet i ATLAS Collaboration Board
som er ATLAS's høyeste organ. ATLAS omfatter 1700 fysikere fra 32
land.
-
Steinar Stapnes er også medlem av Inner Detector Steering
Group (14 medlemmer) som er ansvarlig for konstruksjon av spordetektordelen
av ATLAS (denne delen omfatter 470 fysikere fra 30 nasjoner, 400mkr i materialkostnader
og 2000 tekniske årsverk) og i Semi-Conductor Tracker Steering Group
som er ansvarlig for konstruksjon av silisiumdetektorsystemet der de norske
gruppene har en sentral rolle.
Anmerkninger :
Grunnlaget for statistikken og aldersfordelingen er gitt
i : http://www.fys.uio.no/epf/nifustat.html
Konsekvensene av en utmelding og avsluttende kommentarer :
Utredningen tar ikke opp spørsmålet om hva
man skal sette i stedet for CERN-virksomheten ved en eventuell utmelding,
både når det gjelder forskning, utdanning og teknologioverføring.
Og hva vil en alternativ virksomhet for de godt og vel 100 mennesker som
er engasjert i norsk CERN-virksomhet koste? Er det gitt at de uten videre
lar seg omdirigere til annen FoU-virksomhet? Mye tyder på at flere
av våre beste forskere og studenter i såfall vil søke
seg utlandet. All erfaring sier at det ikke er lett å opprette nye
gode forskningsmiljøer ved direktiver ovenfra. Norsk CERN-virksomhet
er møysommelig bygget opp over en lang årrekke. Det er tvilsomt
om man gjør det norske samfunn en tjeneste ved å rive det
ned over natten.
CERN-miljøet har naturlig nok endel tanker angående
utnyttelse av CERN og hvordan den kan forbedres. Særlig kan utdannelse
av teknologistudenter forbedres med enkle håndgrep - noe som vil
gjøre CERN-programmet tilgjengelig også for landets høyskolesektor
på en meget direkte måte og som iløpet av kort tid vil
kunne øke antall norske ansatte på CERN. Innkjøp av
tung vitenskapelig utstyr for LHC-eksperimentene et stort problem. Universitetene
i Bergen og Oslo har lagt forholdene godt til rette for disse prosjektene
internt og de er meget høyt prioritert. Utstyrsinnkjøpene,
av detektorkomponenter utviklet i samarbeid med norsk industri, er ennå
ikke finansiert. Vi håper at den pågående diskusjonen
om CERN-deltakelsen kan danne utgangspunkt for en konstruktiv dialog om
denne situasjonen slik at norsk grunnforskningsmiljø også
de neste to ti-år vil kunne del i de spennende prosjektene CERN-medlemskapet
muliggjør. Det finnes også et betydelige potensiale i å
informere og oppmuntre nasjonale programmer innen tilknyttede felt ( IT
og silisiummikrosystem-teknologi er de mest nærliggende ) om de forskningsmessige
og industrielle mulighetene ved CERN i kombinasjon med utdannelse av unge
forskere i et internasjonalt miljø, innen disse felt.