NFR
Området for naturvitenskap og teknologi
Stensberggaten 26, Postboks 2700 St.Hanshaugen
0131 Oslo

Kommentarer til NIFUs innstillinger :

Innledning :

Universitetet i Oslo vil gjerne fremheve at rapportenes forfatter har gjort et stort stykke arbeid på kort tid. Vi er imponert over i hvilken grad han har rukket å sette seg inn i tildels kompliserte problemstillinger.

Vi har merket oss at formålet med utredningen er å fremskaffe et forskningsstrategisk beslutningsgrunnlag som bygger på vitenskapseksterne kriterier (NIFU18/s.8). Dermed kommer de mer vitenskapsinterne vurderinger basert på «peer reviews» og faglige evalueringer i bakgrunnen. Etter vår oppfatning hører disse med i det helhetsbilde Forskningsrådet må legge til grunn for sine beslutninger. Forfatteren er imidlertid varsom i anvendelsen av sine kriterier, og vi kan på en rekke punkter slutte oss til hans vurderinger og konklusjoner. Dette gjelder bl.a.:

Vi har med tilfredshet notert at utreder konkluderer med at CERN-virksomheten har stor forskningsmessig attraktivitet. Her er det lagt vekt på at partikkelfysikken representerer forskningsfronten når det gjelder oppbyggingen av vårt verdensbilde, at CERN er det ledende partikkelfysikklaboratorium på verdensbasis og at spredningseffekten av kunnskap fra CERN er stor. Denne attraksjon vises best i at CERNs medlemsland har økt fra 12 til 19 iløpet av få år og at ledende grunnforskningsnasjoner som USA, Japan, Canada og Russland i de siste 2-3 år har inngått noen av sine mest omfattende internasjonal avtaler om internasjonal forskningsdeltakelse noensinne, nettopp med CERN. Rapport NIFU14 beskriver på en positiv måte CERNs betydning som internasjonal forskningsorganisasjon og den nytte medlemslandene har av å ha aksess til fasiliteter de ikke makter å bygge opp enkeltvis. CERNs suksess har ført til at flere andre vitenskapsfelt har konsentrert sin forskningsinnsats på samme måten. Rapporten har også fanget opp det unike og levende forskningsmiljø CERN representerer. Vi deler rapportens ønske om en bedre utnyttelse av CERN, ikke minst når det gjelder teknologioverføring og industrileveranser. Rapporten er imidlertid ufullstendig når det gjelder CERNs betydning for norsk høyteknologisk industri der både Dolphin, VMETRO, SI/SINTEF og deres kontakt med norsk CERN-miljø er fullstendig utelatt. Vi slutter oss til rapportens understreking av at det forskningsstrategiske tidsperspektiv må være basert på langsiktighet og tålmodighet (NIFU18/s.80). Dette skyldes ikke alene de formelle juridiske bindinger som er knyttet til samarbeidet, men også det faktum at partikkelfysikk i forskningsfronten krever langsiktig oppbygging og utprøving av det eksperimentelle utstyret, samt tålmodighet i utnyttelsen av det. Vi slutter oss med tilfredshet til utredningens konklusjon om at man ikke finner noen opplagte kandidater til umiddelbar utfasing (NIFU18/s.8). Vi har også merket oss at rapporten avviser en økonomisk begrunnet prioritetsendring av norsk forskningstrategi på dette området (NIFU18/s.77). Dette vil simpelthen ikke bli forstått ute, fordi Norge oppfattes som et rikt land som har et globalt-kulturelt ansvar for å bidra til oppbyggingen av et naturvitenskapelig verdensbilde. Ved en eventuell utmelding ville Norge pådra seg internasjonal «bad-will» og saken vil dermed få en utenrikspolitisk dimensjon som ikke kan undervurderes. Utredningen slår også fast at medlemskontingenten til CERN ikke lar seg fritt omdisponere til annen forskning (NIFU18/s.78). Dermed synes også et viktig premiss for utredningen å ha falt bort.

Utredningen inneholder imidlertid også en rekke beskrivelser, vurderinger og konklusjoner som vi ikke kan slutte oss til. Den inneholder også en del mangelfulle og feilaktige opplysninger. Disse forhold omtales nedenfor.

Utdypende kommentarer om sentrale punkter i innstillingen :

På side 8 i NIFU14 sies det at kunnskapen vi erverver i vår CERN-virksomhet bærer få løfter om økonomisk nytte eller politiske implikasjoner i overskuelig fremtid. Dette er jo nettopp grunnforskningens sanne natur - og fri grunnforskning i OECDs definisjon er nettopp : forskning utført med sikte på utvikling av ny kunnskap uten sikte på langsiktig økonomisk eller sosial nytte, og uten at noe aktivt gjøres for å anvende resultatene på praktiske problemer. Hele vårt moderne samfunn og vestens levestandard er et resultat av at bevilgende myndigheter ikke til enhver tid har stilt slike spørsmål, men latt forskere arbeide med det de ønsket. Eksemplene er svært mange på uheldige - og i ettertidens forklarende lys underholdende - krav om snarlig nytteverdi av fri grunnforskning.

Man bør også minne om OECDs definisjon av strategisk grunnforskning som forskning utført i forventning om at den vil skape en bred kunnskapsbasis som antakelig vil kunne danne bakgrunn for løsningen av foreliggende eller forventede problemer eller muligheter i nåtid eller fremtid.

CERNs suksess skyldes nettopp at man kombinerer disse to aspekter av grunnforskning og har oppnådd enestående resultater innen både partikkelfysikk og høyteknologi (akseleratorer for medisinske og industrielle anvendelser, superledning og RF-systemer, detektorsystemer for strålingsdeteksjon, medisinsk diagnose og industriell inspeksjon, WWW, energiamplifierprosjektet for å nevne noe) i et miljø der gjennomstrømningen av unge forskere - også fra Norge - er meget høy. Spesielt for norsk CERN-virksomhet er at man har oppnådd et uvanlig tett samarbeid mellom grunnforskningsmiljø og teknologisk miljø representert ved våre industripartnere, i forbindelse med teknologiutvikling, prototyping, konstruksjon og rekruttering.

Nederst på side 59 i NIFU14 sies: Slik sett bærer forskningen preg av å være låst inn i et puslespill som lett kan slås i stykker av kunnskap og forklaringer som kommer fra andre tilnærminger. Denne setningen er ikke helt lett å forstå. Hvis det menes at partikkelfysikkens verdensbilde lett kan rives ned hvis vår vitenskap betraktes av folk med andre bakgrunner, er vi redd det ikke medfører riktighet. Man må nok belage seg på at Newtons mekanikk, Maxwells ligninger, kvantemekanikken, relativitetsteorien og feltteoriene for naturens fundamentale krefter overlever de fleste av oss. Akkurat det bør vi jo alle være glade for siden vår velstand er basert på denne kunnskapen.

Når det gjelder antydningene om paradigmerigiditet og kollegial konsensus så har jo det alltid vært naturvitenskapens styrke. Disse fagene karakteriseres av veldefinerte antakelser, velprøvde eksperimentelle metoder og kvantitative forutsigelser som er velegnet for eksperimentell etterprøving. Paradigmerskifter i fysikk er dermed et resultat av omhyggelige utført eksperimentell og teoretisk vitenskap over lang tid. Av denne grunn har man innen disse vitenskapene nådd en helt annen konsensus enn man kanskje er vant med fra forskningspolitisk miljø der paradigmene i sannhet kommer og går. Man bør også merke seg at fra Newton til Einstein og Bohr gjennomgikk fysikken et paradigmeskifte - men at Newtons mekanikk for mange formål, også innen høyteknologi, er tilstrekkelig. Spenningen framfor LHC-prosjektet knytter seg til om man kan stå foran et tilsvarende utvikling i vår forståelse av universet - superstrenger og supersymmetri er nøkkelordene i den forbindelsen.

I NIFU14, avsnitt 5.3, diskuteres opplæringseffekten av deltakelse i CERN. Det sies korrekt nok at den spesifikke kunnskap de har i partikkelfysikk i liten grad vil være til nytte i deres fremtidige arbeid. Vi vil igjen kommentere endel punkter i den sammenhengen :

Konkret feilinformasjon i rapportene:

Vi finner imidlertid at rapportene dessverre skjemmes av flere grove feilfremstillinger som det er viktig korrigeres før NFR skal bruke rapportene som en viktig premiss for sine råd vedrørende fremtidig norsk deltakelse i europeisk storskala-forskning. Det synes for oss åpenbart at de angjeldende feilaktige fremstillinger er et resultat av bruk av uegnede eller utilstrekkelige kilder. Vi har korrigert tallene etter at man har spurt prosjektlederne for ATLAS, ALICE, DELPHI, NA57, WA102 og ISOLDE ved prosjektledere Stapnes, Skaali, Bugge, Løvhøiden/Thorsteinsen, Jacobsen, Hagebø/Hoff som omfatter ca. 90% av CERN-delen av KJERNPARs bevilgninger (8mkr). Dessverre har ingen av disse personene blitt kontaktet på noe tidspunkt om denne undersøkelsen eller mottatt noen informasjon om den. Vi beklager at den har blitt så full av trivielle feil om vår virksomhet.

Det hevdes i NIFU14 at det bare ble avlagt en doktorgrad i årene 1994-96 som resultat av CERN aktiviteten, se for eksempel tabell 5.1 på side 52 og teksten midt på side 8 i samme rapport. Det samme går igjen flere steder i NIFU18, blant annet i tabellene 3.9 og 5.1. Det har sannsynligvis allerede skadet omdømmet til norsk CERN-fysikk at dette helt gale tallet er trykket i to rapporter som resultat av mangelfull bruk av relevante (og lett tilgjengelige) kilder. Vi har ikke selv gjort noe forsøk på en komplett bokføring av antall doktorgrader fra CERN-aktiviteten, men lister nedenfor et utvalg på 14 doktorander i perioden 1993-97. I lys av dette blir også diskusjonen øverst på side 74 i NIFU18 irrelevant.

Tidligere dr.grader ( f.o.m 1993 t.o.m mai 1997 ) :
1997 : Einar Nygaard, Helen Korsmo, Berit S.Avset, Bin Wu
1996 : Helge Kristiansen, Alv Kjetil Holme, Elias Berge
1995 : Mogens Dam, Bjarte Kileng, Jon Petter Omtvedt (kun delvis tilknyttet ISOLDE)
1994 : Arild Skjold
1993 : Gunnar Mæhlum, Haavard Helstrup, Erling Andersen
( Samtlige NTNU-kandidater er utelatt fordi vi mangler oversikt over disse og vi har heller ikke inkludert BONNT - kjernefysikkteori - tiltross for denne virksomheten er sterkt CERN-relatert )

Det er 11 aktive dr. scient studenter (pr. juni 97) i DELPHI, ATLAS, NA57, ALICE, ISOLDE (dvs. teori ikke inkludert hverken ved UiO, UiB eller NTNU) :
Ole Myren Røhne, Anders Vindenes, Mona Øynes, Trond Myklebust, Jørgen Hansen, Anders Borgland, Bjørn Sundal, Are Strandlie, Odd Harald Odland, Kristin Fanebust, Anne Jorun Aas.

Hovedfagstudenter :
Det bør også nevnes at i 1996 ble det utdannet 18 hf.studenter innen disse CERN-prosjektene og at det i juni 1997 var 36 hf.studenter tilknyttet prosjektene.
 

Det hevdes videre at rekrutteringen til faget er svak.

Nederst på side 74 i NIFU18 kommer man med følgende sterke formulering: Ut fra betraktningene ovenfor vil man kunne hevde at fremtidig norsk deltakelse i CERN vil bli svak, kanskje uinteressant, hvis forskerutdanningen i dagens tempo vedvarer, særlig i lys av et forventet stort generasjonsskifte ved de aktuelle forskermiljøene på universitetene de neste ti årene. Et så bombastisk utsagn bør være velbegrunnet, men igjen: det er basert på mangelfull informasjon. Nok en gang frykter vi at dette er eksempel på feil i rapportene som allerede har skadet vårt miljø. Sannheten er at vi har en sunn og solid produksjon av doktorer og hovedfagskandidater (se ovenfor), både absolutt, og relativt til CERN-miljøene i andre land. Vi vil heller ikke her prøve å foreta en komplett datainnsamling, men nøyer oss med å fastslå at ATLAS alene i perioden 1993-1997 har produsert 20 dr. og hf. kandidater, mens LEP/DELPHI i perioden 1982-1996 har produsert over 40 kandidater. Når det gjelder sammenlikning med andre land, viser antall kandidater normalisert til det økonomiske bidraget til eksperimentet for de 20 land i DELPHI, at Norge kommer ut som tredje beste nasjon.


Antall hf. og dr.grader for 20 medlemsland i LEP/DELPHI, for perioden 1982-96.
 

Det fremheves flere steder at aldersfordelingen blant norske CERN-forskere representerer et problem. Se for eksempel NIFU18 øverst på side 49, nederst på side 74 og midt på side 79. Alder er et ømtålig tema men vi må få lov til å anføre noen punkter :

Aldersfordeling i 1997 for de eksperimentelle hovedprosjektene ved CERN ( ekskludert teori-gruppene og prosjekter utenom de ovenfornevnte ).

Det hevdes flere steder at Norge er uten representasjon i viktige komiteer og råd og derfor er uten innflytelse på viktige beslutningsprosesser ved CERN. Eksempler på slik desinformasjon finnes i NIFU14 nederst på side 40 og i avsnitt 4.6 som begynner nederst på side 45, samt på side 60 der det heter at Norge ikke har noen markant posisjon i dette. Norge har vitenskapelig sett spilt en markant rolle. Dette er dokumentert gjennom både vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner, og burde ikke vært ukjent for NIFU. Når det gjelder Norges innflytelse forøvrig kan vi i tillegg til det som nevnes i NIFU14 avsnitt 4.2.2 på sidene 40 og 41 nevne: På bakgrunn av ovenstående bør man erstatte rapportens hentydninger om manglende innflytelse med det nærliggende spørsmål om ikke Norge er kraftig overrepresentert i innflytelsesrike posisjoner ved CERN. Små land har som regel en uforholdsmessig stor innflytelse i organisasjoner med et land/en stemme og Norge er i den situasjonen på CERN.

Anmerkninger :
Grunnlaget for aldersfordelingen er gitt i : http://www.fys.uio.no/epf/nifustat.html

Konsekvensene av en utmelding :

Utredningen tar ikke opp spørsmålet om hva man skal sette i stedet for CERN-virksomheten ved en eventuell utmelding, både når det gjelder forskning, utdanning og teknologioverføring. Og hva vil en alternativ virksomhet for de godt og vel 100 mennesker som er engasjert i norsk CERN-virksomhet koste? Er det gitt at de uten videre lar seg omdirigere til annen FoU-virksomhet? Mye tyder på at flere av våre beste forskere og studenter i såfall vil søke seg utlandet. All erfaring sier at det ikke er lett å opprette nye gode forskningsmiljøer ved direktiver ovenfra. Norsk CERN-virksomhet er møysommelig bygget opp over en lang årrekke. Det er tvilsomt om man gjør det norske samfunn en tjeneste ved å rive det ned over natten.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Grunnlaget for aldersfordelingene (alt dette blir lagt på WWW-adressen ovenfor etterpå) :
 

Vitenskapelig personell ved de fysiske institutt UiB, UiO ( fra prosjektsøknadene juni 1997 )
Anne Grete Frodesen, UiB
Arne Klovning, UiB
Bjarne Stugu, UiB
Lars Bugge, UiO
Torleiv Buran, UiO
Gunnar Løvhøiden, UiO
Torleif Bernhard Skaali, UiO
Tor Jacobsen, UiO
Gisle Midttun, UiO
Trine Tveter, UiO
Alexander L. Read, UiO
Steinar Stapnes, UiO
Egil Lillestøl, UiB
Kårmund Myklebust, UiB,
Jan Marius Olsen, UiB
Peter Weilhammer, CERN og Prof.II UiO
Tor F. Thorsteinsen, UiB
Haavard Helstrup, Post.Doc UiB
Helge Kristiansen, forsker NFR, 20% stilling

Vitenskapelig personell utenfor fysikkgruppene ved UiO og UiB :
Einar Hagebø, Kjemisk Inst. UiO  ISOLDE
Per Hoff, Kjemisk Inst. UiO  ISOLDE 
Jon Petter Omtvedt, Kjemisk Inst. UiO ISOLDE 
Jostein Hellesland, Matematisk Institutt-UiO  FEA for ATLAS-bærestruktur
Oddvar Søråsen, IFI-UiO Elektronikk og utlesning av silisiumsensorer 
Geir Owren, NTNU Kryogenikk-studier 
Sentrale forskere p.t ved CERN i ATLAS/ALICE :

Alv Kjetil Holme
Lars Bjørset
Nils Høimyr
 
 

Teknisk Personell ved UiB,UiO :
David Wormald Overingeniør UiO, ALICE/RD24 
Jon Wikne Overingeniør UiO, ALICE 
E.Andersen Overingeniør UiB, ALICE 
Jan Anders Marshal ATLAS prosjektingeniør 
Ole Dorholt Elektronikkingeniør UiO 
Kjell Martin Danielsen Avd.ingeniør UiO 
Bjørn Fjeld Overingeniør mekanisk verksted UiO 
Finn Hostad Avd.ingeniør mekanisk verksted UiO 
Olav Mæland Elektronikkingeniør UiB 
Ruth Rognved Teknikker UiB 
Dr.scient studenter (pr. juni 97) :

11 dr.scient studenter :

Hf. studenter (pr. juni 97) :

36 hf.studenter :

 
 
 

Industrielle og forskningmessige kontakter tilknyttet prosjektene (ikke med i oversikten):

 
 

Avsluttede hf. i 1996 :
8 stk i DELPHI : Austeng, Rødseth Hansen, Lund, Lund, Hansen, Rostad, Dharmasiri, Kvinnsland
5 stk ATLAS : Sundal, Solbakken, Salimi, Gundersen, Amiri
3 stk ALICE/RD24 : Line Holen, Hui Li , Roy Nordstrom
1 stk NA57 : Jørgen Lien
NTNU (1 person for ATLAS i Weilhammers gruppe)
Teori er ikke inkludert og heller ikke tekn. stud fra NTNU utenom disse prosjektene.