Stikkord:
Kontaktelektrisitet Gnidningselektrisitet Nærkontakt Jf:
Fysikk på roterommet:
Utstyr:
|
Elektrostatiske
forsøk kan lett mislykkes hvis det er stor fuktighet i lufta.
Ved kontakt mellom to ulike stoffer hopper det (nesten?) alltid elektroner fra det ene stoffet til det andre, og de to legemene får derfor hver sin ladning. Prosessen foregår der det er svært nær kontakt mellom stoffene, og i faste legemer er det nærkontakt bare på nokså små områder. For å få mange sånne kontaktpunkter kan man gni stoffene mot hverandre. Vi skal lade glass og plast ved å gni med ull, silke, tørkepapir, flanell, hår eller katteskinn. Noen sier en skal bruke silkepapir på glass og ull på bakelitt eller plast. I Australia sverger man til flanell. Vår erfaring er at det ofte har med smak og behag å gjøre, selv om vi tror man bør gni gummiballonger mot tørt hår. I forsøket på videoen brukte vi katteskinn på glass. Mange mener at det er galt. Men det virket bra. Gni en glasstav (glassrør, reagensglass) med papir og legg den i vogga eller heng staven i en holder av bøyd binders som henger i en tråd. Gni en annen glasstav med det samme papiret. Hold stavene i nærheten av hverandre og vis frastøting. Siden stavene er av samme materiale og behandlet på samme måte, må vi tro at de har samme slags elladning. |
![]() ![]() |
|
Gjør
samme forsøk med sugerør av plast, men gni dem med noe annet.
Bruk i hvert fall ikke samme ting som du brukte på glasstaven. Sugerørene
skyver også på hverandre. Men glass og sugerør trekker
på hverandre.
Forsøkene viser at det må være i hvert fall to slags elladning. Ingen har funnet noen tredje slags ladning. Elladninger av samme slag skyver på hverandre, mens de trekker på hverandre hvis de er av ulike slag. Uansett hvordan vi gnir glasset får det nesten alltid samme slags elektrisitet, og denne typen kaller man positiv. Plastelektrisiteten blir da kalt negativ. Fortegnet her er tilfeldig valgt. |
|
|
|||||
|
|
|
|