Fysisk institutt og ILS, UiO, Andersen og Øgrim

Fysisk institutt og ILS, UiO, Andersen og Øgrim, 1999
Fysikkforsøk for videregående skoler

Del C: Elstrøm

C20 Superleding

Vi har brukt utstyr som ennå ikke er tilgjengelig i norske skoler, men det kommer nok i løpet av de nærmeste åra.

....

En ca 1 m lang aluminiumlinjal er bøyd opp i en bakke i hver ende. To magnetlister fra en gammel kjøleskapsdør er limt fast på Al-linjalen. Magnetene danner et slags skinnesett for en liten vogn. Vogna er en ca 8 cm³isoporeske der bunnen er erstattet av en superleder. Vi heller flytende nitrogen i vogna for å avkjøle superlederen, og så setter vi vogna på skinnegangen. Den beveger seg da att og fram mellom de to bakkene inntil luftmotstanden stopper den Det skal bare et vindpust til for å starte den igjen. Vi kan tydelig se flere millimeter luft mellom skinnegangen og vogna. Det må være dobbelt skinnegang, ellers glir vogna ut til den ene sida.

På hver ende av en knapt 10 cm lang pinne av lett tre (balsa) er det festet to runde magneter. To små superledere ligger i flytende nitrogen med senteravstand som passer med avstanden mellom magnetene. Vi holder pinnen ned mot superlederne en liten stund. Når vi slipper flyter pinnen oppå superlederne. Dette kan erstatte et kulelager. Vi kan sette i gang pinnen så den roterer om lengderetningen, og vi kan se at den svever flere millimeter over superlederne.

Vi har også en 1,5×1,5×1 cm³ stor superleder og en sylindrisk magnet av samme størrelsesorden

.....

	Når vi har avkjølt superlederen og vi fører magneten ned mot den, blir magneten i første omgang skjøvet bort. Vi må holde magneten på plass en liten stund og så slippe den. Da vil den ligge i ro over superlederen. Magneten balanserer kanskje en centimeter over lederen. Den kan ligge i forskjellige avstander og i ulike vinkler. Hvis vi får den til å rotere, kan den rotere svært lenge, særlig om symmetriaksen, for da blir luftmotstanden ekstra liten. Hvis vi løfter magneten, følger superlederen med. Vi ser at superlederen henger i lufta et stykke under magneten. Det kan også gjøres omvendt med magneten underst. Dette er helt annerledes enn med magneter ellers. Når superlederen henger la oss si 1 cm under magneten, må den magnetiske krafta på den være akkurat lik tyngden av lederen. Ved litt større avstand, blir tiltrekkingen større, men ved litt mindre avstand blir tiltrekkingen litt mindre. Ellers kunne vi ikke ha balanse i en bestemt avstand.

Neste forsøk		Tilbake til innholdsfortegnelser
D01		C00	3. avdeling	Indeks

	En ca 1 m lang aluminiumlinjal er bøyd opp i en bakke i hver ende. To magnetlister fra en gammel kjøleskapsdør er limt fast på Al-linjalen. Magnetene danner et slags skinnesett for en liten vogn. Vogna er en ca 8 cm³isoporeske der bunnen er erstattet av en superleder. Vi heller flytende nitrogen i vogna for å avkjøle superlederen, og så setter vi vogna på skinnegangen. Den beveger seg da att og fram mellom de to bakkene inntil luftmotstanden stopper den Det skal bare et vindpust til for å starte den igjen. Vi kan tydelig se flere millimeter luft mellom skinnegangen og vogna. Det må være dobbelt skinnegang, ellers glir vogna ut til den ene sida.
	På hver ende av en knapt 10 cm lang pinne av lett tre (balsa) er det festet to runde magneter. To små superledere ligger i flytende nitrogen med senteravstand som passer med avstanden mellom magnetene. Vi holder pinnen ned mot superlederne en liten stund. Når vi slipper flyter pinnen oppå superlederne. Dette kan erstatte et kulelager. Vi kan sette i gang pinnen så den roterer om lengderetningen, og vi kan se at den svever flere millimeter over superlederne.
	Vi har også en 1,5×1,5×1 cm³ stor superleder og en sylindrisk magnet av samme størrelsesorden